Knut Hamsun

Heisann :)

Nå har vi fått i oppdrag å skrive litt om Hamsuns litteratur. Hvordan han skrev i forhold til de andre store norske forfatterene, og hva han syntes om deres vinkling på tekstene. Det feires forresten 150års jubeleum for Hamsun i år, og det er nok også derfor vi har hatt ganske stort fokus på Hamsun i det siste. Men nå får jeg vel starte på det jeg har fått oppgave om, å ikke bare skrive piss for at det skal se langt ut...

Hamsun er ganske kjent for at han støttet nazistenes utryddelse av jødene under 2. Verdenskrig. Er det egentlig positivt å støtte en forfatter som har dette synet? For min del så mener jeg at man burde hatt boikottet hans diktning. Det blir feil å støtte han når han er positiv til et sånnt forferdelig tema.

Han mente at forfattere som Ibsen, Bjørnson etc. skrev for kjedelige verk. Personene var alt for normale, og alt som skjedde i disse verkene var helt normale ting. Han mente det at det var det spesielle som fenga. Spesielle karakterer, spesielle situasjoner, og her er jeg faktisk helt enig med han. Det er kjedelig å lese om 20 helt normale personer, som gjør helt normale ting. Mens hvis vi ser på karakterene til Hamsun, så ser vi det at de fleste er spesielle. Hvis vi ser på Rolandsen, så ser vi det at han lever ikke et helt normalt liv. Han gjør akkurat det han føler for selv, han legger ann på alt som har pupper, han går sine egne veier i livet, han finner opp ting og håper at han kan leve av dette. Noe som han faktisk klarer!

Så konklusjonen er at de naturalistiske diktningene ble alt for kjedelige og ensidige. Han ville ha spenning og litt unormal handling.

Takk for meg! :)